Juveke

Dagen i går var ingen god dag. Ikke for meg og dermed ble den mindre bra for kjæresten også :(

Enkelte mnd er jeg mer premenstruell enn andre og i går var en slik dag. Jeg kjente allerede dagen før at jeg var litt nedtrykt og da jeg våknet i går morges skjønte jeg at det var en dag jeg helst burde ha vært helt alene på. Uheldigvis for min kjære hadde han fri i går og måtte dermed slite med meg hele dagen. Han gjorde det han kunne for å muntre meg opp, men når dagen er slik den er, vil jeg ikke muntres opp. Jeg vil bare være helt i fred .... bare være super-irritabel og kjempenedtrykt i fred og ro. Helst ikke si noe særlig, jeg orker ikke mas og kjas, jeg orker ikke prøve å ta meg sammen og smile for familiens skyld. Jeg vil bare være i min egen bedritne verden og føle meg ekkel i fred og ro.

    Åjoda! Jeg orker ikke å pakke det inn engang :) Hadde ikke klart det om jeg prøvde heller ;)

Jeg kan ikke fordra meg selv når det blir slikt. Jeg kan ikke fordra at jeg blir så lett irritert, bjeffer og trekker meg inn i meg selv. Jeg føler meg som det styggeste vesenet på jorden der jeg sitter og er mørk og tung på innsiden. Jeg kan absolutt ingenting for det og derfor vil jeg bare være stille mest mulig. Jeg vil ikke være slem og utålmodig med mine kjære rundt meg. Denne gangen sa jeg i fra at jeg ventet og håpet det ville bli mindre mas, men nei ... jiiizezzz altså, hvor min sambo kan holde det gående. Han tøyde og tøyde strikken min i går og dermed eksploderte jeg også 2-3 ganger. Inni meg bare skrek jeg "LA MEG VÆRE I FRED!!! IKKE PLAG MEG!" "Jeg vil ikke såre deg, men det kommer til å skje hvis du ikke stopper!"

Min kjære plagde meg ikke i det hele tatt, men hadde 1000 spørsmål p.g.a en greie som han gjerne ville ha ferdig og ut med posten i dag. Noe jeg egentlig skjønner fullt og helt, jeg hadde bare ikke energien og lysten til å engasjere meg i det.

Jaja, som sagt så er enkelte mnd være enn andre og i går var en slik dag. Men min sambo skal virkelig å cred for at han prøvde å gjøre alt han kunne for å se meg smile igjen. Og vet du ... etter å ha følt meg som en drittsekk hele dagen, jeg frøs og hadde mest bare lyst til å gråte og proppe meg full av goderier som trøst, annonserte jeg at jeg skulle trekke meg inn på soverommet å lese litt. Min sambo kom etter, holdt rundt meg og bare viste hvor mye han brydde seg om meg. Sakte, men sikkert begynte forsvarsverket mitt å smuldre opp og jeg ble lysere og lettere til sinns. Han strøk og strøk meg over ryggen, kysset meg i nakken og bare var sammen med meg uten å si ett ord. Jeg bare lå å kjente meg omsvøpet av en kjærlighet jeg slettes ikke syntes jeg fortjente. Jeg behøvde ikke snakke, ikke tenke, ikke avgjøre noe, ikke høre på noe, gjøre noe ... jeg bare var der. Vi lå vel sånn i sikkert vel en time, min kjære tok på meg hele tiden og var bare så god, så god. Og før vi gikk ut i stuen igjen, hadde han faktisk fått meg til å smile igjen. Resten av kvelden gikk smertefritt med Bacongull og ett par episoder med Fringe.

   Så takk min kjære for at du klarte å temme stormen og mørket inni meg. For at du forsto at det beste du kunne gjøre var å bare være nær meg, uten at jeg forsto det selv. For at du var så tålmodig gjennom en laaaang dag. Og for at du elsker meg selv når jeg fortjener det minst.

NO WONDER I LOVE YOU <3