Juveke

For litt siden snakket jeg om at jeg hadde fått meg en jobb, men at jeg hadde bange anelser da jeg ikke følte at alt var som det burde være. Jeg hadde takket ja til jobben og skulle begynne få dager etter. Når mandagen kom, ringte jeg ned for å spørre om hvor stor stillingsprosent jeg hadde fått og fikk da vite at det var en 70% stilling. Dette resulterte i at jeg ikke begynte i jobben likevel. Forsåvidt var det en enkel avgjørelse, for selv om jeg gjerne skulle ha jobbet der, var det tanker der som fikk meg til å stusse. Og dermed ... jeg tok ikke jobben!!!

I går sendte jeg avgårde impulsive mailer til hjemmetjenesten. Min samboer jobber selv i hjemmetjenesten, så jeg visste at det var mangel på folk der av og til. Selv om jeg hadde sendt mail til flere, var det altså sjefen til samoeren som ringte meg i dag og ba meg om å komme til en samtale i morgen. Jeg ringte straks til min kjære og fortalte det og jeg kunne helt klart høre at han ikke likte det. Egentlig var jeg klar over at det kunne være utfallet, for jeg har tidligere nevnt at han jo kunne be de ringe etter meg, men han har bare snakket det bort. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle sende mail dit, men kom vel fram til at vi begge er såpass voksen at vi vel må kunne tåle å se hverandre i matpusen om ikke annet. Min samboer mener at det kan bli for mye å både bo i lag og jobbe i lag ....

I mailene rundt har jeg bedt om vikar jobber. Dette fordi jeg da ikke har satt meg fast til noe og kan fritt søke på andre jobber hvor jeg ønsker å være mer permanent. Det er jo egentlig selger jeg er og ønsker å jobbe som :) På samme tid kan det være greit for meg å treffe andre folk og ha noen andre inntrykk enn bare å sitte her hjemme.

Min samboer ser ikke helt dette at han er min eneste voksenkontakt her i Bergen. Jeg sitter hjemme hele dagen og bare venter på at han skal komme hjem, så jeg har noen å snakke med. Ofte kommer han hjem og er sliten og trett, og jeg får nøye meg med å høre på det og av og til om hva som har skjedd på jobben hans. Ofte er han trett og har vondt i ryggen og må derfor legge seg ... og jeg sitter igjen alene. Altså ... jeg kunne jo ha takket jo til den jobben jeg fikk og fått meg mer voksenkontakt, men når jeg ikke synes det var rett, bør jeg jo få slippe. Eller hva?

Jeg har forsøkt å si til min sambo at han gjør for lite sammen med meg. Jeg har behov for å komme meg litt ut og gjøre andre ting enn bare å være her hjemme. Da ber han meg bare om å dra på trening eller å komme meg ut i jobb. Ok, greit ... jeg kan godt dra å trene, men poenget er jo at jeg har behov for å gjøre ting sammen med andre voksne ... ikke bare alene eller sammen med barna. Dette klarer ikke han å se og det gjør meg trist :( Det er akkurat som om jeg bare skal smile fra morgen til kveld, ikke klage på noe, ha kaffen klar og holde han med selskap ... gjør jeg noe annet, så har jeg en eller annen "byge". Hva har jeg å være trist for liksom ...

Anyway, på mange måter skulle jeg ønske at jeg fikk jobben i morgen, for ærlig talt, så voksen bør han da kunne være at han kan tåle å se meg i matpusen om ikke annet. Egentlig synes jeg han burde være glad på mine vegne, for han av alle burde jo skjønne at jeg har behov for annet enn disse stueveggene. Hvor mange ganger har jeg ikke fortalt at jeg kan finne på å sitte gråtende her hjemme fordi jeg er så ensom. Det har jeg forresten sluttet å si, det kom ikke noe godt ut av det akkurat.

På en annen side så gjorde den skeptiske stemmen hans på telefonen så vondt at jeg rett og slett lurer på om jeg skulle drite i det og heller håpe på at noen andre ringer ...

Nei, nå skal jeg farge håret, dusje og legge meg til sengs å ha en eller annen "byge"!