Juveke

Hei og hå

Jeg er litt treg på bloggingen for tiden, men sånn får det heller være. Jeg er inne i en periode i livet som ikke er av de aller beste ...

Når det gjelder Lavkarbo har jeg ramlet helt av lasset. Jeg spiser lavkarbomat, men også sjokolade. Faktisk så spiser jeg sjokolade hver eneste dag. En av grunnene er at jeg lar meg friste på jobben. Der ligger det sjokolade hver eneste dag og jeg er veldig svak for tiden. Grunnen til at jeg er så svak er fordi jeg ikke har det helt topp for tiden, det følelsesmessige og mat henger tett sammen for min del, så jeg sporer lett av hvis det blir for tungt og jeg er ulykkelig.

Uten at jeg skal komme for mye inn på hvorfor det er slik, er dette noen stikkord på hvordan jeg har det; jeg føler meg stygg, uelsket, frosset unna, som en dårlig mamma, straffet, håpløs,en byrde,en som ikke er verd å forstå, at jeg ikke strekker til, som en dårlig kjæreste, sårbar, mislykket, uønsket, gjør ingenting rett ... listen kan gjøres lengre, men kjærnen er allerede klar nok. Jeg er ikke perfekt!

Men jeg jobber hardt for å holde på den lille gnisten av otiminsme og tror på ordtaket "Man høster som man sår". Derfor gir jeg av meg selv det jeg makter. Jeg gir komplimanger, ordner gode lunsjer til de jeg er glad i slik at de skal få bedre dager, jeg minner venner på at jeg er glade i dem og min lille famile på at jeg elsker dem, jeg jobber det jeg kan for å få bedre lønninger, sier mye mer ja enn nei ... selv om jeg til tider er så trett at jeg nesten stuper, jeg prøver å holde masken (går ikke alltid da, men jeg prøver i allefall) men inni meg og når ingen ser meg gråter jeg.

Dette kan gå to veier; enten så snur karma og gir omsorg og kjærlighet tilbake, eller så knuses jeg i fillebiter til slutt.

En gang var det en som sa til meg -" Jeg skal pleie deg med omhu". Det ble vel ikke helt slik, men kanskje en gang ...                                                                                                                                                                            De ordene var og er de vakreste som noengang har blitt sagt til meg og jeg bærer dem DYPT inni mitt hjerte.

Som sagt i starten, mat og følelser henger tett sammen hos meg. Jeg misbruker mat og stapper fort innpå hvis jeg har det tungt for lenge. Jeg nyter ikke maten, men fyller bare på med ennå mere dårlig samvittighet. Man kan nesten si at jeg straffer meg selv ennå mer, for at jeg ikke er bra nok i utgangspunktet. Foreløpig er jeg ikke helt der at jeg frotser så mye, men jeg er svak ... og ulykkelig. Og jeg er ulykkelig fordi jeg ikke føler at jeg er bra nok for de som er rundt meg.

Nå skal jeg sende minstepia til sengs, se en film og deretter få meg litt hvile før en ny arbeidsdag gryr :)